Kropp og sånt (benteblogg)



Hvor går grensene?

I det siste har jeg tenkt en del på dette med skjønnhet og utseende. Hvem er det som bestemmer hva som er fint og hva som ikke er fint? Og hvem er det som bestemmer hva som er greit å tukle med? I utgangspunktet mener jeg jo at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp, likevel synes jeg det er både trist og uheldig når helt normale mennesker gjør ekstreme tiltak (i mine øyne) for å se bedre ut. Jeg synes det er trist at de ikke er fornøyde med seg selv som de er, og jeg synes det er uheldig med tanke på signalene de sender ut til andre.

Men hvor går grensene? Det er jo ikke en uting å bry seg om utseendet sitt. Noen tiltak for å se bedre ut er jo i dag så vanlige og aksepterte at vi ikke tenker over det en gang, for eksempel å farge hår og bruke sminke. Jeg ble sjokkert da jeg leste at Ida Wulff hadde tatt restylane i leppene, og min første tanke var "så utrolig unødvendig og forfengelig". Men jeg farger jo håret, og hva er egentlig forskjellen? Det er også unødvendig og forfengelig, og for 50år siden ville sikkert mange reagert på det på samme måte som jeg reagerte på Idas restylane lepper. Verden utvikler seg, teknologien utvikler seg og skjønnhetsidealene endrer seg. Som et resultat av dette endres også det vi gjør for å se "bedre" ut. Men hvor går grensene? Kommer det noen gang til å nå en topp, eller kommer det til å være dagligdags å "ta en Heidi Montag" om 50år?


Kilde

Når jeg ser på hjemmesidene til BeOne, klinikken Ida Wulff brukte, så må jeg innrømme at jeg føler litt avsky. Dette er en milliardindustri hvor noen mennesker tjener seg rike på mange menneskers usikkerhet. Da mener jeg ikke bare BeOne spesifikt, men skjønnhetsindustrien generellt. Men - jeg er tvilling, og stjernetegnet mitt hviler ikke når jeg grubler på slike saker, jeg ser alltid ting fra minst tjue sider: For hva med sminken jeg bruker? Den kommer jo også fra samme industri.

Jeg endrer på utseendet mitt nesten hver dag - jeg farger håret, og bruker sminke. Men falske negler, vipper og hår finner du derimot ikke på meg, litt fordi det er upraktisk og litt fordi det føles for dollete til å være "meg", likevel reagerer jeg ikke særlig på at andre har det. Plastiske operasjoner og injeksjoner av ymse slag derimot, det får meg til å heve på øyenbrynene. Men er det noe man bør protestere mot? Jeg føler det, men har jeg rett til å kritisere andres valg fordi jeg synes det er en negativ utvikling og fordi mine grenser går lavere enn deres?

Hva synes du? Hvor bør grensene gå? Bør det være opp til hver enkelt eller finnes det et punkt hvor det blir for mye?



Hva betyr utseendet?

Jeg leste akkurat et innlegg på Ida Wulffs blogg, kalt The beautiful people. I dette innlegget skriver Ida bl.a. om utseendet, og hvordan dette påvirker oss. Utseendet vårt, og hvordan vi oppfatter oss selv, spiller direkte inn på selvfølelsen vår - dette er et faktum mange vet å ta nytte av. I dag bomarderes vi med reklame for millioner av produkter som skal gjøre oss penere, yngere og lykkeligere.

I følge Ida Wulff bør man gjøre det man kan for å ta vare på seg selv, underforstått at å ta vare på seg selv er det samme som å ta vare på utseendet.

"Utseendet er ikke bare en overfladisk greie, hvordan du ser ut og føler deg sitter så innmari dypt, og kan påvirke alle sider ved livet ditt. Så jeg sier tusen takk til både Ellipseklinikken og Jan for å være min inspirasjon til å ta vare på meg selv. 
Har allerede bestemt meg for å bleke tenner og behandle pigmentflekker i ansiktet. Sånne småting som folk kanskje ikke legger merke til, men som gjør at jeg bruker et par minutter for mye foran speilet, og et par timer for mye om dagen på å tenke at jeg ikke ser bra ut. Hvis man kan gjøre noe med det, hvorfor ikke? Skal man la seg stanse av at folk himler med øynene og mener at du er både overfladisk, forfengelig, egoistisk og meningsløs? "
Hentet fra idawulff.com.

Jeg er enig i at hvordan man ser ut kan påvirke alle sider ved livet, men hvorfor er det egentlig sånn? Ligger det i menneskets natur å være misfornøyd med seg selv, eller er det noe som er skapt av kosmetikk- og reklameindustrien? Jeg tror det siste. Hvor mange photoshoppa mennesker ser vi ikke i løpet av en dag? På tv, i magasiner, i alle slags reklamer ... alle som èn har de perfekt hud, ingen poser under øynene og kritthvite tenner. For ikke å glemme at de er Lykkelige. Med stor L. Er det rart vi vil bli som de? Og dermed så kjøper vi. Vi kjøper kremer, vi kjøper serum, vi kjøper  tannbleking, hårfjerning, laserbehandling, botox, silikon, restylane, selvbruning, løsnegler, løsvipper, løshår, hårtransplantasjon, figurforming   *ghiiiisp*   enda mer kremer og serum, tonnevis med sminke, personlig trener, ansiktsløft, leppeforstørrelse ... Har jeg glemt noe nå? Helt sikkert, mulighetene for å fikse på utseendet er uendelige.

Så når Ida Wulff, som er hvor gammel? 19år? skriver at hun har bestemt seg for å bleke tennene og behandle pigmentflekker, da synes jeg det er bekymringsfullt. Hun er en kjempepen jente, og jeg tørr vedde rumpa mi på at hun egentlig ikke behøver disse behandlingene.

Jeg jobber selv som selger i kosmetikbransjen, og hver dag møter jeg kvinner som er misfornøyde med seg selv fordi de ikke lever opp til idealkvinnen. Du vet, åttebarnsmoren på tv som ser ut som hun ikke er en dag over tjueni. Hun drar på spinning fem ganger i uka, lager middag til familien sin hver dag, møter venninner på cafe hver torsdag og tjener i bøtter og spann på å være suksessfull advokat. Hun som smiler hele tiden og er så glad for at hun ikke har en eneste pigmentflekk. Du har sett henne? Henne vil jeg gjerne til livs.

Jeg gjør mitt beste for å ignorere henne, men jeg kan kjenne at hun puster meg i nakken titt og ofte. "Er det en rynke i øyekroken?" "Nå må du passe på å trene nok, eller så får du cellulitter. Stygge cellulitter". "Se på jenta i den bikinireklamen der, hun er mye tynnere denn deg. Og brunere. Du kan nok ikke gå i bikini i år". Ja, jeg vet at stemmen egentlig er min egen, og at denne perfekte dama ikke finnes i virkeligheten. Men reklame- og kosmetikkbransjen har gjort en innmari god jobb for å overbevise oss om det motsatte, og når denne dama sier at vi må bleke tennene og kjøpe en mascara fra Max Factor, så gjør vi det (uten å tenke på at den er testet på dyr), ja nesten uten å tenke i det hele tatt.

Så hvor vil jeg hen med dette eviglange innlegget? Jo, når Ida Wulff, en kjempesøt og oppegående jente, bruker et par timer om dagen på å bekymre seg over pigmentflekker i en alder av 19, og hun er nok helt sikkert ikke den eneste, da er det på tide å stoppe opp og tenke litt. Vil vi egentlig ha det slik? Vil vi at jakten på det perfekte utsende, et ideal som er umulig å oppnå, skal være det som gjør oss lykkelige?

Jeg sier ja til både lykke og egenpleie, gjerne begge deler samtidig. Men har vi ikke dradd skjønnhetsidealet litt for langt?

Hva synes du? Og hvor mye tid og krefter bruker du på kropp og utseende?



hits