benteblogg

I går sprakk jeg. Igjen. Jeg revnet fra topp til tå, fra innsida og ut. Alt gørret fosset frem: kvalmt, stygt, ukontrollerbart. Skremmende. Det rant ut over alt, over meg selv, over senga. Over kjæresten min. Stakkars kjæresten min, han har sett en del gørr. Det virker alltid som en evighet, men før eller siden går jeg tom. Da er det bare skallet og trettheten igjen.

Da jeg var ti år flyttet mamma til et annet land. Da jeg var 13 år ble jeg voldtatt. To gigantiske hemmeligheter. Hemmeligheter som alltid har vært bortgjemt. I den innerste, mørkeste, avglemte kroken du vet. Den kroken som ligger like under hjertet og som er livsviktig å gjemme for alle. Til og med for seg selv.

Alle som har slike hemmeligheter vet at de forsvinner ikke. De kan gjøres usynlige når det trengs, de kan til og med glemmes for en stund. Men alle som har slike hemmeligheter vet at de vokser. Sakte men sikkert fyller de den mørke, avglemte kroken med gørr. Helt til man en dag sprekker.

Jeg har alltid visst at jeg har båret på noe i denne avglemte kroken under hjertet. Men jeg har ikke alltid visst hva. Andreåret på videregående var et helvete. Jeg var alltid lei meg. Jeg taklet ikke sosiale settinger, jeg ble uvel, kvalm, livredd. Jeg snakket med en psykiatrisk sykepleier for ungdom. Hun lærte meg om kognitiv terapi og om negative tanker. Det ble ikke snakket om fortiden, for jeg husket ikke fortiden. Fortrengelse var min overlevelsesteknikk.

Årene gikk. Jeg følte meg bedre, men nedturene kom alltid. Med nedturene kom også tankene: Hva feiler det meg? Hvor kommer denne gørra fra? Jeg gikk til legen og sa: Jeg tror jeg er deprimert. Jeg vil ha lysbehandling. Det kostet meg alt jeg eide av viljestyrke og mot. Ti minutter senere stod jeg på gata; ydmyket, skjelvende og med en resept på antidepressiva i hånden.

Jeg lærte meg å leve med det. Gørra ble raskt og effektivt stengt inne hver gang den truet med å renne over. Det kostet, men det var i det minste usynlig. For hvordan skulle jeg kunne dele denne ordløse skammen med noen? Det var umulig. Det gikk enda flere år, og livet føltes omsider bra. Lite visste jeg at gørra i den mørke, avglemte kroken vokste litt hver dag. Alltid bare litt, og alltid helt stille. Umerkelig.



Jeg våkner brått. Klokka er halv fem på morgenen og alt er helt stille. Jeg har en følelse av at jeg har hatt mareritt, bare at denne følelsen er tusen ganger sterkere enn noe jeg har kjent før. Det føles som jeg skal sprenges, som om jeg skal revne. Jeg skjønner ingenting, men vet at jeg må ut. Bort. Jeg må løpe. Løpe for livet. På med treningsklær. Skjelvende. Stille for å ikke vekke kjæresten.

Ute. Sola skinner såvidt over hustakene. Det er dugg i gresset og alt er stille. Jeg skjelver og tårene renner. Føttene vil ikke bære meg. Inni meg sprenges jeg. Hva er det som feiler meg? Dette var mitt første virkelige møte med angsten og panikken. Senere skulle det bli mange møter. Angst. Panikk. Panikkangst.

Igjen dro jeg til legen. Igjen kostet det alt jeg hadde av viljestyrke og mot:
Jeg tror jeg har angst. Kan du hjelpe meg?
Vurderer du selvmord?
Nei.
Da er jeg redd jeg ikke kan hjelpe deg. De offentlige plassene forbeholdes de som er tyngst rammet.
Javel...

Heldigvis har jeg en sterk kjæreste. En kjæreste som ikke lar seg vippe av pinnen av litt gørr. En kjæreste som hjalp meg ta den vanskeligste telefonen jeg noen sinne har tatt. Jeg sa ordene høyt for første gang. Jeg har blitt voldtatt.

Ett år har gått siden den telefonsamtalen, og vi har fått hjelp av fantastiske mennesker på Familievernkontoret. Jeg har fått hjelp. Gradvis har det gått opp for meg at gørra har en opprinnelse. To store sår som aldri har fått gro. Det blir verk av sånt.

Og det verker fremdeles. Fremdeles stenger jeg gørra inne. Fremdeles sprekker jeg, slik som i går. Likevel har jeg det bedre enn på lenge. Jeg har ord på smerten min. Ord som er vanskelige å si høyt, men likevel: ord.

Å lege sårene mine er en stadig tilbakevendende kamp. Å dele dette med alle som leser bloggen min, og dermed også med mange venner og kjente, er et strategisk trekk i denne kampen. Hele livet har jeg båret på hemmeligheter. Det siste året har jeg hemmeligholdt at jeg går i terapi. Hemmeligheter funker ikke. Ny strategi.

Hva som skjer når jeg om noen minutter trykker på knappen lagre + publiser vet jeg ikke. Antagelig  dukker det opp en stemme i hodet mitt. En stemme jeg alt for ofte har lyttet til tidligere. Hva har du gjort? Nå kommer alle til å se hvor svak du er! Fort, løp og gjem deg! Til det har jeg bare en ting å si: Gjem deg sjæl.

---